Dybder og høyder

Heihei!
Sorry for så sent innlegg. Jeg er bare alt for glad i å daffe.

Ja, jeg var på en klasisk-konsert i går faktisk. I Olavshallen, og som het "Dybder og høyder." Det var et symfoniorkester og en solist som spilte verker av Mozart og... Bruckner. Solisten het Jean-Efflam Bavouzet, og spilte klavier. Piano. Han er verdenskjent. Og vi satt på tredje rad! Weee..

Men, åh! Hver "sang" varte i ca. 30 minutt, jo! Den besto av flere "satser," med en bitteliten pause i mellom. Jeg skjønner ikke hvordan folka greier det jeg. Å øve det inn. Og å spille så lenge. Okey, jeg overdriver kanskje litt, men de spilte sykt lenge. Konserten varte fra halv åtte til kvart over ni ca. Med en pause i mellom...

Pianisten. Sykt flink!

Jeg var utrolig trøtt under denne konserten, så jeg holdt på å sovne hele tiden. Haha. Men mamma vekte meg opp. Det var ikke det at konserten var kjedelig, jeg var bare sykt trøtt.

Og dessuten; jeg følte meg veeldig ung. Jeg var liksom den eneste under 30 der eller noe. Blæh. Og mamma sa "Hvis det er noen trøst, føler jeg og meg ung." Trøst? Halloo? Det er mamma vi snakker om.

Men ellers var det en... spennende opplevelse.


Som jeg sa. Flink!

Og forresten! Før vi dro på konserten (jeg og mamma altså), var vi innom en restaurant kalt "Lille Thailand." Kjempegod mat! Stekt ris og vårruller er digg! <3

Såh. Nå er det helg, folks!
Nyt den!