Det er så koselig med brev, synes du ikke? Det synes i alle fall jeg. Å gå til postkassa, og finne en konvolutt adressert til meg. Det er så artig! Og nå er det så lenge siden jeg har fått brev. Jeg vil så gjerne ha brev ^^
Det er liksom noe.. personlig over et brev. Gammeldags. Jeg vet at den som har skrevet det, har brukt litt tid på å skrive det til meg. Et brev kan få en til å føle seg.. unik, på en måte. Og så blir man så glad! Det er alltid koselig med brev.
Og det tar da ikke så lang tid å skrive et brev. Og ta på et frimerke. Og poste det. Og da gleder man et annet menneske.
En heelt annen følelse enn når man for eksempel får en e-post. En e-post er liksom.. elektronisk. Så moderne. Og så.. uhøytidelig. Og dessuten kommer det bare reklame i innboksen min.
Jeg hadde selvfølgelig blitt glad for en søt epost også! For da vet jeg at noen legger tid i det. Det er jo en måte å få andre til å føle seg verdsatt. Følt seg glad i.
For eksempel blir jeg alltid så glad når jeg får personlige gaver fra vennene mine og familien min. At de har lagt tanke inn i hva de gir. Kanskje skriver en liten lapp, eller bare skriver "glad i deg," "klem" eller liknende. Det varmer, you know? ^^ I år, nei i fjor, 2009, synes jeg jeg fikk mange slike. TAKK!
Det skal ikke så mye til, egentlig, for å varme andre. Et brev, en epost, en klem, et smil, en liten kommentar.. Og det koster deg ingenting. Du får ofte svar tilbake.
Smil og vær glaad!
Og få i deg mye C-vitamin!
Og få i deg mye C-vitamin!
Det skal jeg begynne å tenke litt mer på. Huske på.
Og så må jeg bare si.. All denne hyllesten (haha) var bare for positive ting! Brev er absolutt ikke artig å få hvis det ikke er noe fint å lese i det.
Oog.. Så vil jeg også legge til denne lille engelske teksten;
The letter
Her insides were black. Dark. She had lost hope. She had lost control.
How was she going to survive? To survive without him – that was an impossible task. Everything around her had gone thick and blurred of pain and sorrow. Nothing made any sense. The food didn’t taste anything, and she could never stop being thirsty. Her mind spinned around one single thing. Him.
She had to survive because of one single thing. Him. Him.
The Letter was lying unopened on the kitchen table, where she had dropped it. She was staring. Her heart was beating harder and faster than it had done in a long while. She had recognized his handwriting, but she couldn’t manage to get her fingers to stretch out and take it. And at least not to open it. It was too dangerous. What if it destroyed what was left of her? The tiny, fragile threads that were holding her together, knotting themselves around her dark inside. A messy knot of untrustworthy threads of memories.
She couldn’t stand opening the letter. She just couldn’t. But she did. Because of him.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar